~Den hyggelige trolske følelsen i morgentåken~
Det er en god og varm aften i Norges hovedstad. Det nærmer seg klokken 19.00, vi befinner oss på Christiania Torv, mellom Kafe Celsius og Brasserie Handsken. En ivrig guide begynner å samle sammen deltakere for kveldens vandring.
Endelig er tiden inne, og vår entusiastiske guide starter kvelden med et spørsmål som splittet forsamlingen litt:
«Er det noen her som ikke tror på spøkelser?»
En avisartikkel i Dagbladet fra 2012 starter med en skildring av et gammelt hus i Gudbrandsdalen:
I åsen over tettstedet Vinstra i Gudbrandsdalen ligger et tomt, kaldt og ubebodd hus omgitt av skog på tre kanter. Lysene fra Vinstra tegner en svart silhuett av huset mot utsikten. En enslig lykt lyser opp en nedsnødd inngangsvei. De eneste lydene som høres er knirkingen av sko mot iskald snø og en hund som uler i natten.
Ut ifra skildringen sitter vi igjen med et indre bilde av et klassisk spøkelseshus. Skog på alle kanter, som rammer huset inn, og holder omverden ute. Men historien som på denne tiden gikk gjennom mange norske aviser, var langt ifra de klassiske historiene.
Dette huset var nemlig en del av en rettsak.
Og spøkelser var hovedpersonene.
