~Den hyggelige trolske følelsen i morgentåken~
Det er en god og varm aften i Norges hovedstad. Det nærmer seg klokken 19.00, vi befinner oss på Christiania Torv, mellom Kafe Celsius og Brasserie Handsken. En ivrig guide begynner å samle sammen deltakere for kveldens vandring.
Endelig er tiden inne, og vår entusiastiske guide starter kvelden med et spørsmål som splittet forsamlingen litt:
«Er det noen her som ikke tror på spøkelser?»
I en historie i sagaen om Øyrbyggene fortelles det om gården Frodå, og hvordan det hadde vært så mange underlige tegn og spøkelser der utover høsten.
Først hadde Torgunna dødd, og hun hadde fått bonden Torodd til å sverge på at han gjorde alt hun ønsket med eiendelene hennes etter hun hadde gått bort. Det viktigste var at han måtte brenne sengeomhenget hennes med en gang hun vart borte.
Torodd bonde gjorde alt han fikk beskjed om med eiendelene hennes og med begravelsen, men konen hans syntes at det va jo veldig dumt, for de kunne jo bruke det sengeomhenget. Etter at hun tryglet og bad, sa han til slutt ja, og det ble ikke brent.
Kort tid etter begynte grusomme ting å skje.
En avisartikkel i Dagbladet fra 2012 starter med en skildring av et gammelt hus i Gudbrandsdalen:
I åsen over tettstedet Vinstra i Gudbrandsdalen ligger et tomt, kaldt og ubebodd hus omgitt av skog på tre kanter. Lysene fra Vinstra tegner en svart silhuett av huset mot utsikten. En enslig lykt lyser opp en nedsnødd inngangsvei. De eneste lydene som høres er knirkingen av sko mot iskald snø og en hund som uler i natten.
Ut ifra skildringen sitter vi igjen med et indre bilde av et klassisk spøkelseshus. Skog på alle kanter, som rammer huset inn, og holder omverden ute. Men historien som på denne tiden gikk gjennom mange norske aviser, var langt ifra de klassiske historiene.
Dette huset var nemlig en del av en rettsak.
Og spøkelser var hovedpersonene.
Oktober i 1999 møtte en oppspilt speider gruppe på en journalist fra lokal avisen. De hadde overnattet uten telt på Røverkollen i den kalde oktober natten, og det ville Akers avis skrive en artikkel om. Men de tre unge guttene hadde mye mer å fortelle om en bare en normal skogstur.
De hadde nemlig sett noe i grålysningene den morgenen.
De hadde sett et spøkelse.
«… men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer.»
(Asbjørnsen og Moe, 1841, s.249)
