Privat: Elvehuset på Otta – Del 4
Det har vært stille nå. Håper alt blir bedre. ~Kristin~
Når gjenferd stopper hussalg
En avisartikkel i Dagbladet fra 2012 starter med en skildring av et gammelt hus i Gudbrandsdalen:
I åsen over tettstedet Vinstra i Gudbrandsdalen ligger et tomt, kaldt og ubebodd hus omgitt av skog på tre kanter. Lysene fra Vinstra tegner en svart silhuett av huset mot utsikten. En enslig lykt lyser opp en nedsnødd inngangsvei. De eneste lydene som høres er knirkingen av sko mot iskald snø og en hund som uler i natten.
Ut ifra skildringen sitter vi igjen med et indre bilde av et klassisk spøkelseshus. Skog på alle kanter, som rammer huset inn, og holder omverden ute. Men historien som på denne tiden gikk gjennom mange norske aviser, var langt ifra de klassiske historiene.
Dette huset var nemlig en del av en rettsak.
Og spøkelser var hovedpersonene.
Privat: Elvehuset på Otta – Del 3
Mange spør meg hvorfor jeg mener at det er noe galt her, så jeg skal gå gjennom forskjellige ting som har skjedd med meg siden jeg flyttet inn her. Første tiden var det bare en følelse. Det knytte seg i magen og det var som om noe fortalte meg…
Privat: Elvehuset på Otta – Del 2
Jeg fant det! Huseier påstår at det ikke har skjedd noe i dette huset før, men jeg fant det på biblioteket! Jeg viste det fram dette til huseiren i dag også, men han påstod at han aldri hadde hørt om det før når han kjøpte huset. Han sier også…
Gråkledde kvinner til fjells og grå damer på herregårder
Oktober i 1999 møtte en oppspilt speider gruppe på en journalist fra lokal avisen. De hadde overnattet uten telt på Røverkollen i den kalde oktober natten, og det ville Akers avis skrive en artikkel om. Men de tre unge guttene hadde mye mer å fortelle om en bare en normal skogstur.
De hadde nemlig sett noe i grålysningene den morgenen.
De hadde sett et spøkelse.
Vetter, skrømt, hvorfor alt gammelt ikke er kjedelig – Og noe om fulle nabo nisser
«… men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer.»
(Asbjørnsen og Moe, 1841, s.249)