Oktober i 1999 møtte en oppspilt speider gruppe på en journalist fra lokal avisen. De hadde overnattet uten telt på Røverkollen i den kalde oktober natten, og det ville Akers avis skrive en artikkel om. Men de tre unge guttene hadde mye mer å fortelle om en bare en normal skogstur.
De hadde nemlig sett noe i grålysningene den morgenen.
De hadde sett et spøkelse.
Røverkollen er en høyde på 404 meter over havet, som ligger på grensa mellom Oslo og Nittedal kommuner i Lillomarka. En gang i tiden ble det kalt ‘de fattiges Finse’ av lokalfolket. For når borgskapet dro til fjell og vidde, dro arbeidsfolket til marka. Bård Alsvik forteller i sine tekster fra by arkivet: ‘Med en god porsjon fantasi ble fjellviddene gjenskapt på koller og åser, hvor arbeidsfolk fra østre Aker og Oslo slikket påskesola.’
Mens mange historier har blitt fortalt gjennom tidene om at det var røvere som holdt til på Røverkollen, er det nok de gamle gravrøysene som holder mest interesse. En gravrøys er det samme som en gravhaug, men er mer stein lagt sammen til en røys, uten noen innblanding av løs masse. Disse gravene var ofte vekk fra folk, og på høye steder med utsikt, så de som var begravd skulle ha utsyn over mest mulig. I området på Røverkollen har det blitt funnet 4 av disse gravrøysene som er datert til bronsealderen, og de er markert på noen kart med en R rune, som betyr at det er et fortidsminne.
Det var her speiderne hadde overnattet.
De hadde satt opp gapahuker, enkle byggverk man kan lage av det naturen har tilgjengelig, som med sine tre vegger beskytter mot vind og regn. Den åpne siden vendte mot bålet, og det hadde sikkert vært hyggelig stemning og kanskje noen spøkelses historier fortalt rundt bålet før de la seg den natten.
I de tidlige timene morgen etter hadde det blitt ganske så kjølig, og Bjørnar var førstemann ut av soveposen, for å prøve å få i gang et bål så de kunne varme seg litt.
Plutselig ble han var på noe, og der, bare noen meter unna ham, stod det en gammel kone. Hun var kledd i en grå kappe og hadde langt grått hår. De to fortsatt i gapahuken hadde også våknet nå, og kunne se den gamle damen tydelig. Men de hadde ikke sett hvor hun hadde kommet fra.
Når hun forstod at guttene hadde sett henne, forsvant hun raskt opp åsen på sekunder, og de forskremte guttene oppdaget at selv der det hadde lagt seg rim på bakken den natten, hadde hun ikke etterlatt seg noen spor.
Det ble ikke mer søvn for guttene den morgenen, og på formiddagen begynte de å pakke for å komme seg ned igjen.
Det speider guttene på Røverkollen hadde sett, kunne ha vært alt ifra overivrig fantasi, til lokalt folk som hadde villet varme seg ved bålet i de kalde morgen timene.
På turen ned igjen, møtte de på en mann som stod der med hunden sin og hadde sett hvor de kom fra. Han undret på om de virkelig hadde turt å overnatte på Røverkollen. Hunden hans ble alltid så redd og rar når de gikk der, og holdt seg ved eierens side helt til de var forbi.
Det var nemlig et gjenferd der. Det var ei gammel dame med langt, grått hår som gikk igjen.
Det er nok ikke bare Røverkollen som kan by på historier med gråkledde damer her i Norge. Ved Bostad i Malvik i Trøndelag er det et tjern med navnet Banntjønn. Mange tjern har dette navnet, enten fordi det er et mindre tjern med et større i nærheten, og dermed ble det kalt barn tjernet.
Eller fordi tjernet har en trist historie med barn som har druknet i det.
Selv om tjernet er ganske gjengrodd den dag i dag, har folk fortsatt opplevelser i nærheten. Boken Våkenetter, en samling spøkelses historier fra Trøndelag, forteller om Magnar og Kjetil Herjaune, som for mange år siden kjørte nedover området på E6. Det var rundt halv seks på ettermiddagen, og det var en klar vinterkveld i november.
En idyllisk setting for alle spøkelses historier, mørkt og stjerneklart. Nysnø så langt øye kunne se! Så plutselig så de en kvinne et stykke framfor seg i veikanten. Hun hadde på seg en grå kappe, som hang slepende etter henne i snøen.
De ble veldig nysgjerrige på dette, for det var liksom et eller annet som ikke føltes rett med denne damen som var lunt framover. Da de kom opp ved siden av henne, og skulle prøve å se mer, kom det noen mopeder kjørende ifra motsatt kjøreretning, og blendet dem.
Når mopedene ble borte, var også kvinnen det. Bekymret for at hun kunne ha falt eller snublet inn i skogen gikk de ut for å se etter henne, men det var ingen spor etter henne, selv ikke i nysnøen der hun hadde gått tidligere.
Sikre på hva de hadde sett, fortalte de to ofte hva som hadde skjedd den klare vinterkvelden, og en gang var det en eldre mann som mente han visste hvem de hadde sett. For det skulle ha vært en kvinne fra traktene som hadde kommet i uføre utenfor ekteskap, og hun druknet barnet i tjernet.
Hun skulle etter det enten ha blitt avslørt og halshogd, eller så levde hun resten av livet med kvaler over det hun hadde gjort. Det er vanskelig å vite, siden ingen har funnet noe bevis om at en kvinne druknet sitt barn der. Men sagnet sier at hun viser seg der, den ellevte måneden hvert år. Hvor hun går hvileløst langs veien ved tjernet. Etter sigende sorgtung og fortvilet over det hun skal ha gjort.
Men det har seg nå slik at vi har en del historier i Norge hvor hovedpersonen er en grå dame, og det er ikke bare ute i skog og mark disse befinner seg. I Stein Herregård i Buskerud er det også historier om en gråkledd kvinne fra begynnelsen av 1900-tallet og utover. Første gang hun visste seg, var etter at det ble nye eiere på herregården, og for den nye eieren selv.
Det var første natten i sitt nye hjem for Johannes Solberg, og han våknet plutselig. Bøyd over seg så han en kvinne kledd i grå klær. Det er ille nok at det er noen i rommet ditt om natten, men bare se for deg det. Ikke noe som sniker seg rundt i mørket og lager lyder, som du bare kan gjette om hva er. Nei, hun var bøyd over ham, og det at hun ikke gjorde noe i det hele tatt må ha vært ganske surrealistisk. Neste dag gikk han for å få sjefen av arbeiderne til å sikre eiendommen bedre, siden han må ha vært sikker på at et eller annet sinnsvakt kvinnemenneske hadde klart å snike seg inn den natten. Men arbeidssjefen visste nok hvem det var, for han svarte ganske enkelt: «Å, det er fru Fougner. Det hjelper ikke å låse dørene for henne. Hun kommer og går som hun vil.»
Over tid ble familien vant til den ekstra fruen i huset, og det fortelles at konen hans Olga ofte møtte på henne. Hvor hun enten holdt døren oppe for henne eller at hun måtte vente på tur før hun fikk bruke et rom den eldre fruen allerede oppfant seg.
Hun blir også sett utenfor herregården, og mot kirkeruiner som befant seg i nærheten av eiendommen. Flere vogner på vei opp mot herregården har plutselig stoppet, hvor hestene har nektet å gå videre uten noen grunn vanlige øyner kan se.
Hennes navn skal ha vært Anne Elisabeth Anker Krohn (1809-1896). Hun giftet seg med en mye eldre mann med navn Gabriel Fougner og han brukte mye tid på å bygge ut eiendommen, og hun klarte aldri å tilgi ham at han hadde brukt stein fra kirkeruinene til å bygge en mur.
Anne ble sett utover 1900-tallet, og barnebarnet til Johannes og Olga Solberg forteller at han hadde aldri sett henne før på en nyttårsaften. Selv om folk hadde sagt at de hadde sett henne i samme rom som ham før. Han og hans forlovede skulle trekke seg tilbake for kvelden, og gikk opp i andre etasje. Det var tiden for elektrisk lys nå, og hele gangen var opplyst og klar. Så de begge så en grå dame komme gjennom en lukket soveroms dør. Hun hadde en fotsid kjole, og et slep som feide over gulvet bak henne. Han skal ha vært ganske blek etter synet, ikke i tvil om hva han hadde sett, siden bestemoren hadde ofte fortalt ham om hva som fantes i herregården. I denne historien er det også snakk om følsomme dyr, slik som hestene som ikke ville til herregården, og også barnebarnets hund som en kveld nektet å gå opp trappen, men pilte tilbake ned og sprang og gjemte seg under en sofa. Han så ikke den grå damen denne gangen, men etter å ha sett henne selv, var han nok ikke i tvil hva hunden hadde sett.
Det er mange flere gråe damer rundt om i Norge, og dobbelt så mange rundt om i hele verden. Med et søk på wikipedia vil man finne 5 forskjellige damer, fra England, Skottland, New Zealand, Malta og Amerika. Og la oss ikke en gang starte med damer i andre farger. Da hadde nok ingen giddet å lese hele posten. De fleste herregårder føler sikkert at de ikke har herregårds status før de har en skikkelig spøkelsesdame i en eller annen farge de kan skremme gjester med. Og når man ikke alltid vet hvem damen er, eller hvor hun kommer fra, er det ikke å fornekte at det er noe mystisk og enkelt over den grå damen eller den gråkledde kvinnen. Rett på sak. Ingen grunn til å gjøre det innviklet. Vi har gjort det i flere århundrer, og vi kommer nok til å skape noen flere historier om gråe damer de fleste par århundrer og.
Så, om du reiser til Røverkollen en kald oktober natt, eller til Banntjønn en vinterkveld i november, eller tror du skal være trygg i et rom på en herregård, hvem vet?
Kanskje akkurat du får et glimt av en av disse gråkledde kvinnene? Håper bare ikke det er midt på natten, og at når du åpner øynene, stirrer noen rett ned på deg.
Kilder:
Saugstad, Even. (2017) Mystikk og Overtro i Oslomarka. Oslo. Frie Fuglers Forlag.
Døhlen, Cherri. (2004) Inn i det ukjente – spøkelser og gjenferd i Norge. N.W.Damm og søn AS.
Leinum, Anne.S. (2000) Våkenetter – Spøkelseshistorier fra Trønderlag. Stjørdal. Midt Norge Forlag.
