Det er januar 1937. Tåka ligger tjukk over London, og 28 år gamle Jack er fattig, ensom og på desperat jakt etter noe som kan forandre livet hans. Derfor takker han ja når han får tilbud om å bli med som telegrafist på en ekspedisjon til Arktis.
Stemningen er høy idet tre menn og et kobbel med hunder forlater Tromsø og setter kurs mot det gudsforlatte Gruhuken – som sies å være hjemsøkt. I begynnelsen er de blendet av midnattssolens lys, men snart kommer mørketiden og Jack opplever en sterk, uforklarlig uhygge. Etter hvert forfølges ekspedisjonen av uhell, og kameratene må forlate Jack i isødet.
Men det skal snart vise seg at han ikke er alene på Gruhuken. Noe eller noen vandrer rundt der ute i mørket og kulda…
Beskrivelse fra Cappelen Damm
Boken kom ut i 2013, og selv om deler av handlingen er satt til Norge, er Michelle Paver en britisk forfatter. Mest kjent for barnebok serien Ulvebror. Jeg husker ikke hvordan jeg en gang kom over denne boken selv, men jeg elsket den med en gang. Den starter med en tung og pressende følelse av at livet er bare grått og tragiskt. Vi følger Jack i London hvor han begynner å føle at han har kastet bort livet sitt. Var det ikke mer til livet en han endte opp med? Så når han får tilbudet om å bli med på en ekspedisjon til Arktis, tar han det.
Han kommer ikke overens med alle de han skal reise med, og må slite med følelsen av at de er fra helt forskjellige verdener. Han er fattig og har bare erfaring, de er rike og har råd til å kaste penger bort på en ekspedisjon.
Men når han kommer fram forandrer alt seg. En stund føler han at nå skal alt gå bra. Han gjør noe, og får nye venner.
Så begynner alt å gå feil. Ulykker og en følelse i marg og bein som er vanskelig å forklare. Selv om enhver som kan norsk ville ha fortstått det før de kom dit. Det ligger i navnet. GRUhuken.
Noe er der ute i mørket, og Jack finner seg alene med bare hundene til støtte. Er det virkelig noe, eller er det bare den harde mørketiden i Arktis som har blitt for mye for en ensom stakkar?
Kanskje ikke verdens skumleste bok, men anbefaler den på det varmeste om du skal sitte og lese noe en mørk kveld. Jeg bodde i Bergen før, og måtte reise i 9 timer med buss for å komme hjem til julen. Jeg hadde lydboken på engelsk, Dark Matter. Det ble mørkt ute når vi nærmet oss fergen, og da var det på tide å sette på lydboken. En gru spredte seg i sjelen, ide jeg kom mot kaldere deler av norge, og snøen dekket alt rundt. Da passet det veldig med å høre på historier fra det kalde Arktis.
